To former for rettferdighet
Hver uke bombarderer nyhetsmediene oss med meldinger om alvorlige forbrytelser. Når de oppklares, må forbryteren regne med å ta sin straff.
Forbrytelse og straff. Er dagens system det beste, spør PhD Roald Iversen i sin kronikk om «restorative justice».
Uten sanksjonsmuligheter vil ethvert samfunn ende opp i anarki eller i lokale variasjoner av den sterkestes rett. Men er samfunnets pålagte straff det samme som at forbryteren gjør opp for seg?
Straffen er i vår kultur primært er en reaksjon på at noen har brutt samfunnets lover. Forbrytelsen blir et forhold mellom forbryteren og samfunnet, ikke mellom forbryteren og den krenkede. Samfunnet blir den aktive part via politiavhør, etterforskning, rettssak, dom. Offeret og forbryteren blir passivisert. I Norge var kriminologen Nils Christie tidlig ute med kritikk av samfunnets monopolisering av straffereaksjonene. Med sin evne til spissformulering hevdet Christie at offeret for en forbrytelse altfor ofte og altfor tidlig tapte sin sak til staten. Staten røvet så å si konflikten ut av hendene på dem som var direkte involvert i den, nemlig forbryteren og hans offer.
Les mer i Adresseavisa 3. desember 2013
Til nedlasting:
- Kronikk: To former for rettferdighet,
pdf 1.0MB
Eksterne lenker:
Sist oppdatert den 19. December 2013 av Christian Lauvrud