Evaluering av konsekvensene av lovendring om særreaksjoner og varetektssurrogat

Denne rapporten oppsummerer en evaluering av konsekvensene av lovendringer om tidsbestemt særreaksjon og varetektssurrogat. Terskelen for å ta ut tiltale for en tidsbestemt særreaksjon ser ut til å ligge høyt. Dette ser man av et relativt moderat omfang av dommer, 27 til sammen, og på det store omfanget av kriminalitet som er begått av denne gruppen.
Helsetjenestene påpeker at det ikke kom ressurser til dem med denne nye ordningen og at det mangler ressurser til oppfølgning og ettervern. Helsetjenestene opplever også at de må avslå å ta imot pasienter som hadde trengt behandling hos dem på grunn av at de må prioritere pasienter som er dømt til tidsbestemt særreaksjon og varetektssurrogat.
De dømte ser på dommen som en mulighet til et bedre liv og rapporterer om stor aksept for dommen som ramme for behandling. Lovendringen fører ikke til mer tvang utover at pasienten blir dømt til tvunget psykisk helsevern. Det rapporteres om få eller ingen tvangsvedtak utover det pasientene hadde fra før.
Både pasienter og faglig ansvarlige peker på utfordringsområder som er sammenfallende: Bedre behandling av ruslidelse og mulighet for tidligere tilgang til egnede botilbud ute i kommunene, med tett oppfølging og ruskontroll.
Godt forebyggende arbeid og tverretatlig samarbeid arbeid ser ut til å være nødvending for å hjelpe denne gruppen, enten til å få riktig tilbud for å forebygge en dom eller til å få godt tilpasset behandling ved dom om nødvendig. Det kan se ut som at det er noen som ikke kan hjelpes i helsetjenestene uten ved dom.
Forutsetninger for vellykket behandling av denne gruppen ser ut til å være langvarige behandlingsrelasjoner (relasjon), tette rammer og struktur (rammer), rehabiliteringsperspektiv og recovery-orientert tilnærming (rehabilitering) og godt tverretatlig samarbeid (relasjonell kapasitet). Det er avgjørende at det er et godt samarbeid mellom politi, spesialisthelsetjeneste og kommune, gjerne i pasientens ansvarsgruppe, for at det skal kunne tilbys et godt oppfølgingstilbud til denne gruppen.
En stor andel av de domfelte blir etter en tid overført til tvungent psykisk helsevern uten døgnopphold. Dette innebærer mindre inngripende tiltak og er i tråd med domfeltes egne ønsker. Tvungen vern uten døgn gir også i større grad muligheter for rehabilitering. Det som framstår som viktig er at rammene likevel blir solide nok, at behandlingsrelasjonene fortsetter, og at samarbeidet mellom kommune, spesialisthelsetjeneste og politi er godt og at ansvarsområder er tydelig definert.
Faglig ansvarlige er bekymret for ettervernet og peker på manglende ressurser, spesielt på egnede botilbud med mulighet for adgangskontroll. De savner lovhjemmel til tettere oppfølging på ettervern og tvungen rusbehandling. For de fleste i denne målgruppen er rus et sentralt problem og forbundet med risiko for fremtidig kriminalitet.
Omfanget av varetektssurrogat er usikkert. Det er ingen oversikt over slike dommer, og kartlegging har vist seg vanskelig. Det som kjennetegnet erfaringene med bruk av varetektssurrogat var at det var uklart anvendelsesområde, uklart omfang og uklar gjennomføring. Her etterspørres bedre oversikt og bedre veiledning til helsetjenestene.