Ny rapport: Sikkerhetspsykiatri i Norge 2019
Helsedirektoratet har et følge-med ansvar for at pasienter i sikkerhetspsykiatrien får tilgjengelige og adekvate tilbud om observasjon, utredning, behandling og vurdering av rett behandlingsnivå, samtidig som samfunnsvernet må sikres på en tilfredsstillende måte. For å kunne ivareta denne oppgaven har Helsedirektoratet behov for jevnlig oppdatert kunnskap fra praksisfeltet. Helsedirektoratet ba SIFER i oppdragsbrev av juni 2019 å gjennomføre en undersøkelse av norsk sikkerhetspsykiatri. Dette er den fjerde statusrapporten som er utarbeidet av SIFER.
Formålet med rapporten var å dokumentere utviklingstrekk og status ved norske sikkerhetspsykiatriske avdelinger, særlig med hensyn til organisering og kapasitet, kompetanse, diagnostikk og utredningsverktøy, men også andre relevante forhold for den sikkerhetspsykiatriske helsetjenesten.
Spesialrådgiver Stine Kilden ved Regional sikkerhetsavdeling i Helse Sør-Øst har gjennomført undersøkelsen og skrevet rapporten, i samarbeid med en arbeidsgruppe bestående av spesialsykepleier Gunnar Eidhammer og spesialsykepleier Lars Erik Selmer ved SIFER Helse Sør-Øst, og overlege María Sigurjónsdóttir ved Regional sikkerhetsavdeling i Helse Vest. Arbeidsgruppen har fått veiledning fra professor Stål Bjørkly og forsker Christine Friestad ved SIFER Helse Sør-Øst.
Rapporten viser at det er svært stor variasjon i kapasiteten for sikkerhetspsykiatrisk behandlingstilbud i de ulike helseforetakene, fra null til syv døgnplasser per 100 000 innbyggere. I 2019 var det 15 helseforetak som hadde sikkerhetspsykiatriske behandlingstjenester. Driften var fordelt på tre regionale avdelinger med seks døgnenheter, og 15 lokale avdelinger med 19 døgnenheter, i alt 18 avdelinger med 25 døgnenheter. Enhetene hadde til sammen 220 døgnplasser. Antall døgnplasser per 100 000 innbyggere i Norge har de siste ti årene ligget på litt i overkant av 4, men rapporten gir ikke grunnlag for å fastslå hva som er det optimale dekningstallet for dagens behov.
De siste 20 årene er det innført nye lovverk som gir justissektoren økende myndighet til å legge inn pasienter i psykiatriske avdelinger, og en stor andel av sikkerhetspsykiatriske døgnplasser har de siste årene blitt belagt av pasienter innlagt etter strafferettslig grunnlag. Det er ingenting som tyder på at det vil bli færre domfelte, eller et mindre behov for rettspsykiatriske tjenester de neste årene. Spørsmålet er da hvilken vridningseffekt dette vil ha for sikkerhetspsykiatrien, og det psykiske helsevernet som en helhet.