Morderen som bare var en løgner
Alt som kunne gå galt, gikk galt. Like fullt er det mye å lære av denne saken. Ikke minst hvor viktig det er å overholde prinsippet om å la tvilen komme tiltalte til gode.
Kronikk publisert i Aftenposten Meninger 06.08.13
Skrevet av Pål Grøndal og Ulf Stridbeck
31. juli 2013 kommer til å gå inn i rettshistorien som en merkedag. Da ble den siste av åtte gjenopptagelsesbegjæringer fra Sture Bergwall/Thomas Quick avsluttet ved at svensk påtalemyndighet henla tiltalebeslutningen i den siste drapssaken. Dermed er den største rettsskandalen i Nordens historie avsluttet strafferettslig sett. Den svenske riksadvokaten har oppsummert Quick-saken som «ett stort misslyckande för rättsväsendet».
Han ble kalt «monsteret Thomas Quick»: mannen som hadde tilstått et 30-talls drap og blitt dømt for åtte av dem. Nå er tilståelsene trukket, og han er renvasket. Feil ble begått av helsevesen, politi og domstoler. Hvordan kunne det skje, og hvilken lærdom er det mulig å trekke av saken?
Ikke et uskyldig lam
Først til sakens alvor. Det at Quick er blitt frifunnet for drapene, betyr ikke at han er et uskyldig lam. Allerede i 1970, 20 år gammel, ble han dømt til psykiatrisk behandling for forsøk på seksuelle overgrep på fire gutter på den institusjonen hvor han selv var ansatt som pleier. Han ble ansett for å lide av «höggradig sexuell perversion» og var «utomordentligt farlig for annens personliga säkerhet till liv och lem». Etter et mislykket bankran med gissel i 1990 ble han rettspsykiatrisk undersøkt og vurdert som lidende av «allvarlig psykisk störning». Ved domfellelsen i 1991 kunne han ikke plasseres i fengsel etter svenske tilregnelighetsregler, men ble underlagt behandling på rettspsykiatrisk klinikk.
Hvor sviktet helsevesenet? Quick ble raskt involvert i «regressiv terapi» som går ut på å oppdage og gjenoppleve tidligere erfaringer som antas å forårsake personens psykiske plager. Troen på denne terapiformen var stor på 1990-tallet, inntil forskning påviste klare problemer med metoden.
Problemet var at jo mer groteske minner Quick «husket», jo mer interessert ble terapeuten. Samtidig fikk han mer og mer beroligende medikamenter, noe som ikke er standard ved regressiv terapi. Da han ikke fikk mer medisiner, stoppet tilståelsene.
Tilsto under tung medisinering
Det er forunderlig at man ved en rettspsykiatrisk institusjon hadde satt i gang og lagt vekt på tvilsom terapeutisk metode. Slike metoder bør bygge på vitenskapelighet, ikke ideologi. Alle tilståelsene kom i løpet av de syv årene han mottok denne terapien i kombinasjon med tung medisinering.
Hvor sviktet politi og domstolene? Domfellelsene mot Quick bygget utelukkende på tilståelsenes troverdighet. Det fantes ikke tekniske bevis. Samme etterforsker, samme sporhund, samme aktor og samme terapeut var involvert i samtlige saker. Problemet var at disse søkte bekreftelser på sin teori om Quicks skyld. Etterforskerne «hjalp» Quick til å huske det som stemte og bortforklarte det som ikke stemte.
Domstolene kan heller ikke ha latt tvilen komme Quick til gode. Alle var enige om rett gjerningsperson. I 1996 tilsto han drap på to gutter som forsvant fra et asylmottak, men som senere ble funnet i live. Quick hadde pekt ut både åsted og gravsted. Denne dokumenterte falske tilståelsen burde forhindret domfellelser etter 1996. Hannes Råstams bok Tilfellet Thomas Quick – en seriemorder blir skapt, dokumenterer grundig alt som gikk galt.
Forebygger falske tilståelser
Hva er lærdommen? Noe lærdom er allerede trukket. Ikke minst er nye avhørsteknikker blitt innført, både nasjonalt og internasjonalt. Disse har metodikk for å forebygge falske tilståelser. Enkelte personer tilstår faktisk ting de ikke har begått. Et velkjent eksempel er de over 100 registrerte tilståelsene på drapet på Olof Palme. Ifølge Quick selv likte han oppmerksomheten som fulgte i kjølvannet av tilståelsene.
Ytterligere lærdom av denne saken kan trekkes på tre områder: juridisk, unnlatelsesmessig og beslutningsteoretisk.
Forsvarerens selvstendighet i forholdet til klienten bør diskuteres. Forsvarere bør ikke lojalt innrette seg etter sin klients tilståelser eller totalnekt av skyld. I den norske Hollekimsaken fra 1963 gikk advokat Nordhus mot sin klients tilståelse og fikk ham frikjent. Også for den som tilstår, bør tvilen komme vedkommende til gode.
I Quick-sakene ble ikke den tvilen vektlagt. I Gry Storvik- og Trine Jensen-dommen skrev domstolen at hans forklaring ikke var «urimelig». Og i Therese-saken skrev domstolen at benbiten man hadde funnet og som senere viste seg å være en trebit, pluss andre funn, «til en viss grad» taler for at hans forklaring er riktig. Har man med formuleringene «ikke urimelig» og «til en viss grad» latt all rimelig tvil komme Quick til gode? Neppe.
Ensporet etterforskning
Å la være å reagere kan bli en unnlatelsessynd. De fleste husker Christoffer-saken. Han ble mishandlet til døde av sin stefar, men ingen reagerte på guttens sår, blåmerker og endrede adferd. Hvordan dette kunne foregå uten at noen grep inn, er fortsatt ubesvart. Hvorfor tok ingen steget tilbake i Quick-saken og grep inn i en ensporet etterforskning? Bør man i alle store saker ha en «djevelens advokat» som stiller ubehagelige spørsmål, slik den svenske Riksadvokaten er inne på?
I ettertidens grelle lys er det nesten utrolig at alt kunne gå så galt i så mange ledd
Både blant aktørene i strafferettsapparatet og blant de sakkyndige bør en få et mer bevisst forhold til beslutningsprosesser. Stort sett vurderer mennesker riktig, men vi gjør også systematiske feil. En av disse feilene er nettopp å se etter bekreftelser på egne antagelser og avvise det som imøtegår antagelsen. Dette kalles bekreftelsesfellen eller tunnelsyn.
Lett å fremstå som bedreviter
En annen systematisk feil er altfor stor tiltro til egne antagelser. Daniel Kahnemans bok Tenke, fort og langsomt gjennomgår disse beslutningsfellene. Kunnskap om slike prosesser kan forbedre eget skjønn, samtidig som man kan forstå svakhetene i andres. Også her er behovet for en «second opinion» stort.
I ettertidens grelle lys er det nesten utrolig at alt kunne gå så galt i så mange ledd. Samtidig er det lett å fremstå som bedrevitende og fordømmende overfor ivrige fagpersoner som har trådt feil. Etterpåklokskap er også en beslutningsfelle som gjør at vi oppfatter inntrufne hendelser som mer opplagte enn de en gang var.
Det eneste gode med Thomas Quick-saken er at vi kan ta lærdom av de dyrekjøpte erfaringene som vi har høstet.
Eksterne lenker:
Sist oppdatert den 16. August 2013 av Pål Grøndahl